Når er det egentlig nok?

Når våren og varmen kom i år, så tenkte jeg det samme som flere år tidligere. «Er dette den siste sommeren vi får sammen?». Hver vår, når båndtvangen begynte og varmen kom, virket hun nesten å ha en fot i grava. Flere sommere har jeg tenkt at «Nå nærmer det seg slutten.» og så har høsten kommet, jeg har sluppet henne løs og hun har fått livet i gave.

De siste årene har hun begynt å høre dårligere, nå tror jeg knapt hun hører noenting. Jeg må inn i synsfeltet og vinke «kom» for å få henne med ut på tur. Ofte må jeg stryke kjærlig på henne for å vekke henne fra dyp søvn. Mens jeg skriver dette, er det kun lyden av snorkingen hennes som fyller stillheten. I dag og bare en liten håndfull dager til, før det bare er helt stille.

I vinter var hun med på skiturer på godt over mila. En svært sprek tretten år gammel hund. Det er mange som ikke tror meg når jeg forteller at hun er så gammel, men for meg er det svært tydelig at hun har blitt eldre. Da hun var ti-elleve år begynte det å bli tydelig at hun ble eldre og nå er hun svært tydelig blitt veldig gammel. Jeg har av hensyn til henne latt henne slippe å være med på flere av de lengste turene de siste årene.

Når våren kom i år kjentes det som om det ville bli den siste. Turene har gradvis blitt kortere og hun har begynt å protestere når vi skal ut døren.

Det er helt umenneskelig å skulle bestemme når verdens fineste hund ikke skal leve lenger. Man skal sette en dato og et tidspunkt for når hjertet skal slutte å slå og hun skal slutte å puste. Når de oppmerksomme, blide øynene skal bli livløse og den tjukke, deilige halen aldri skal logre mer. Jeg er livredd for å gi slipp på henne for tidlig. Samtidig er det et privilegium å ha muligheten til å velge at hun skal få slippe å lide. En død hund lider jo ikke og jeg frykter selvfølgelig også å gi slipp på henne for sent.

Forfallet har kommet gradvis snikende. Nå har hun problemer med å holde balansen og stokke bena under seg på ulendt underlag, samtidig som hun løp inn døra og bød opp til lek når vi kom inn fra tur i stad. Hun har spist dårlig i flere måneder, men er raskere enn sin egen skygge og tar gjerne med litt av fingeren om hun får en bit av min mat. Det kjennes helt feil å skulle velge å avslutte livet hennes, samtidig som det kjennes rett å gi slipp på henne før det blir enda verre for henne.

Tenk å være så heldig å dele en så stor del av livet med verdens fineste hund. Prisen å betale for alt det fine vi har levd sammen er tomrommet og sorgen jeg blir sittende igjen med. Det vil aldri bli nok tid.